"Hvordan låter testosteron?" – En lydstudie av dansende hormoner

 

Åse Ava Fredheim jobbet i 2016 med musikken til danseforestillingen “Oxytrain”, og i forbindelse med at forestillingen settes opp Black Box Teater i Oslo denne uken, har vi snakket med Åse om prosessen rundt komponeringen til dette stykket. Fredheim er instrumentalist, komponist og artist, og driver også med miks og mastring. Hun er nylig blitt medlem av KOSO, og har mikset og mastret Pieces of Juno’s neste utgivelse. Hun forteller oss om prosessen fra idé til produkt i utviklingen av musikalske temaer til en danseforestilling som handler om hormonene testosteron og oxytocin.

 
 Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

 

– Jeg ble invitert inn i den kreative prosessen i svært god tid før prosjektstart. Jeg husker det første møtet med Katja Schia og Nina Biong (red: koreografene og utøverne) veldig godt. De to presenterte ideene sine rundt forestillingen, og hvordan de ville danse og bruke bevegelser inspirert av hormoner. Testosteron og oxytocin!! Det var helt galskap samtidig som det gav mening for meg på alle måter. Jeg kicka på ideene, og spurte danserne om hva de tenkte om hvordan de ulike hormonene kunne "høres ut". Hvordan låter testosteron? Hvilken lyd minner deg om oxytocin? Vi snakket også om maskuline og feminine lyder, da hormonene gjerne forbindes med kjønn. 

 Foto: Arne Hauge

Foto: Arne Hauge

Lydsafari

Åse samler lyder til bruk i komponering og produksjon med en lydopptaker, noe hun omtaler som en “lydsafari”.

– Jeg planla noen lydsafarier for å samle materiale til musikken. Jeg fikk besøke verkstedet på NRK med opptakeren min, og samlet lyder av alt fra paller, metallstenger, rekvisitter, tekstiler, pynt og tjafs - til lyden av forskjellige maskiner; symaskiner for eksempel. Av dette lagde jeg ulike grupperinger av lydene. Metall, tre og stein havnet i en testo-kategori, mens mykere lyder av lær, tekstil, fragmenterte, plirrende lyder og raslinger havnet i den mer feminine kategorien med oxytocin. 

– Etter at alt lydmaterialet var samlet, jobbet jeg med skisser til tre ulike tilstandende. Jeg komponerte stykker som skildret oxytocin, testosteron eller et univers der de to møtes. Skissene utviklet jeg hovedsakelig på et arbeidsopphold i Riga, hvor jeg befant meg totalt i min egen boble. Jeg ville være i uvante omgivelser for å kunne marinere i ideene så "rent" som mulig. Da jeg reiste hjem fra Riga etter et par uker, hadde jeg mange skisser til videreutvikling med meg i kofferten. 

En ny dimensjon?

Oxytrain beskrives som “glitrende minner, oppblåste drømmer og gylne øyeblikk.12 kg gull i millioner av små biter klistrer seg til huden. Gull er glatt å danse på. Kvalmende positivitet kan være så ekkelt at du vil vrenge deg ut av din egen hud. Det er tungt å være større enn deg selv.” i Facebook-eventet til onsdagens utsolgte forestilling i Oslo

For meg er noe av det mest inspirerende med prosessen å se hvordan bevegelsene og musikken fullstendiggjør opplevelsen; det er nesten som om bevegelsene dekker et frekvensspekter i en annen dimensjon enn det auditive
— Åse Ava Fredheim

– For meg er noe av det mest inspirerende med prosessen å se hvordan bevegelsene og musikken fullstendiggjør opplevelsen; det er nesten som om bevegelsene dekker et frekvensspekter i en annen dimensjon enn det auditive. Disse tankene gjør at jeg stadig lar en del av det faktiske frekvensspekteret være litt åpent i komposisjonene. Som for å gjøre plass til dansen.

En fellesnevner for musikken til Oxytrain er nok mitt forsøk på å frembringe følelsen av hvordan hjerteklokka stadig pumper så det suser masse greier gjennom årene våre. Hva det enn er for hormoner som seiler rundt i blodet vårt, må det jo pumpes.